Rockehistorien

Fra blues til dagens mangfold

 

Rockens røtter  (1800-tallet - 1950)


 
 
 

Rockens røtter  (1800-tallet - 1950)

Fra "slavemusikk" til Blues.

HookerSlavehandelen i koloniene begynte på slutten av 1500-tallet, og i 1860 var det ca. 4 millioner svarte i USA. Nesten alle var slaver. Slavene som ble ført til Amerika var uten eigendeler, men de hadde en rik kultur med seg. Selv om slavene langt fra var en ensartet gruppe, så var de svarte og ble dermed gjennom det nye livet i Amerika sveiset sammen til et folk. Trass i fellesskapet, var det til dels svært ulike livsvilkår og miljø. Dette førte til ulik utvikling av kulturen.
Som slaver var det vanlig å synge ulike arbeidssanger. Disse arbeidssangene utviklet seg etterhvert mot bluesen. Å tidfeste utviklingen av bluesen er vanskelig. Uttrykk som "to be blue", "to have the blues" (= å være deprimert) har blitt brukt fra tidlig på 1800-tallet, men den "riktige" bluesen, slik vi kjenner den i dag, ble ikke fast før etter 1900-tallet. Ut fra dette er det grunn til å tro at bluesen oppstod og hadde en sterk utvikling mellom 1865 og 1900. Og at dette altså resulterte i den bluesen vi kjenner i dag.
Tekstene i bluesen handler om fattigdom, sult, nød og forholdet mellom mann og kvinne. Den skildret altså livet til de fleste "svarte" på denne tiden. Besetningene var små, gjerne bare en person med sang, gitar og munnspill. John Lee Hooker som vi ser på bildet spiller gammeldags blues.

Gospel/Negro spiritual

Grunnlaget for gospel og negro spirituals ble lagt i de store kristne vekkingsrørslene etter den amerikanske borgerkrigen. Musikken varierte fra langsomme sanger med sterke følelser og innleving, til raske og rytmiske sanger. Formmessig og tonalt skiller gospel seg ikke så mye fra bluesen, men gospel utviklet seg fra å være "hvite" vekkingssanger til at de "svarte" kirkene overtok gospelen og skapte en rik kortradisjon, etterhvert også med komp, der pianoet var det vanligste instrumentet. Slik ble skillet til den tradisjonelle bluesformen større, og gospel ble mer avansert, selv om en helt frem til i dag kan høre bluesen i gospelsangen.
Tekstene i denne musikken uttrykker glede og tro. De har altså et religiøst budskap, delvis hentet fra bibelen.
 

Underholdningsblues

Underholdningsbluesen har sitt opphav i New Orleans, den kjente jazzbyen i USA. Det primitive i bluesen ble litt etter litt luket vekk for å trekke et penere, hvitt publikum. Musikken ble derfor også påvirket av hvit musikk. Sangene disse bandene spilte hadde ofte grunnlag i populære melodier fra musikaler og lignende. Men selv om denne retningen var mer avansert, er melodiene bygd opp på samme måte som i bluesen og syngemåten er også som i bluesen. Tekstene var derimot uten viktig budskap.
I  begynnelsen var bandene fortsatt små med gitar/banjo, piano, vokalist, bass, trommer og noen få messingblåsere. Senere ble bandene større, med både treblås- og messingseksjon.

Boogie-Woogie

Dette er en pianobasert bluesstil, med piano og sang som grunnbesetning. Den opprinnlige funksjonen til boogie-woogie stilen var som bar-dansemusikk. For å kunne trenge gjennom bråket, måtte musikeren hamre på pianoet og mer rope ut melodien enn å synge. Raske og rytmiske bassganger med venstrehånden, og drillende og lekende improvisasjoner med høyrehånden var typisk for pianospillingen i boogie-woogien.

Rhytm and Blues

Sult, rasisme og et stort behov for arbeidskraft i byene førte til at rundt 2 millioner svarte flyttet fra landsbygda til industribyene i perioden1900-40. For de svarte betydde dette et hardt byliv i ghettoer (fattigstrøk). Disse dårlige livsvilkårene og depresjonstider satte spor i musikken. Og da den elektriske gitaren fikk sitt gjennombrudd i bluesen på slutten av 40-tallet, gidde han bluesen et helt nytt lydbilde. Over natten fikk bluesen et eget, hardt uttrykk, og det vrimlet av små band med en eller to el-gitarer.
En ny bluesstil hadde oppstådd. Stilen var rå og aggresiv, med tunge og sugende rytmer. Tekstene bar preg av opprør, ikke klagesang som den tidligere bluesen var kjent for. Stilen ble kalt rhytmn and blues.

                                                                                                                                                                                       

Rock'n Roll  (1950 - 1960)

Skille mellom hvit og svart

Gjennom rhytmn and blues ser en rockens fødsel, men rhytmn and blues var svart musikk, spillt av svarte for svarte. Derimot var det den hvite middelklasseungdommen som hadde pengene, men det var utenkelig at de skulle ha svarte idol i det rasedelte USA. Platebransjens fremvekst på 1900-tallet hadde også en svart/hvitt deling. De svartes plateselskap var små og fattige. De måtte jobbe hardt for å overleve. For å greie dette måtte de være våkne, slik at de raskt tok opp nye tendenser i musikken. Slik fikk vi de første rockeplatene. Men de første svarte rockeartistene ble  ikke sett på som rockemusikere, men som rhytmn and blues artister.
På denne tiden blir det viktigere for ungdom å være en selvstendig gruppe. I letingen etter eget uttrykk og identitet, som skulle skille dem fra foreldregenrasjonen, ble dette et sosialt opprør hvor rocken ble et viktig element. Å bruke svart musikk, var i seg selv et opprør. Men de svarte var fremdeles en mindreverdig folkegruppe, og den store revolusjonen kunne ikke komme igang så lenge en såg ned på frontfigurene. Behovet for hvite artister var sterkt.

Rock'n Roll blir til

Så i 1955 kommer det musikalske gjennombruddet for rocken. Da spilte Bill Haley og "The Comets" "Rock around the Clock" som filmmusikk. Og med den sangen fikk rocken sin første storselger. Men Bill Haley var ikke det idolet ungdommen ville ha. Han var egentlig jazzmusiker som så sjansene i den nye musikken. Han var dessuten familiefar og allerede 28 år i 1955. Bill Haley hadde åpnet døren for rock'n roll, men ut av døren kom en annen person, som i dag er en legende.
Elvis Aron Presley heter denne personen. Elvis hadde det Haley manglet. Han var ung og sexy, ikke etablert og ikke minst var han veldig flink på scenen. Sammen med gjennombruddet for rocken opplevde en nemlig en sexsuell frigjøring, og fokusering på sex ble et viktig element i rockens uttrykksmåte og videreutvikling. Slik ble det at Bill Haley spilte rock'n roll, mens Elvis var rock'n roll - med musikk på de unge sine premisser.
Denne tidlige rock'n roll musikken var veldig preget av rhytmn and blues. De hvite utnyttet den svarte musikken til det ytterste: En tok en god rhytmn and blues sang, laget egne versjoner, satte inn hvite musikere, sørget for god markedsføring og selte til slutt mye bedre enn orginalen. Bandene var små med en eller to gitarer, bass, trommer, piano og sang. Tekstene hadde et språk og emner ungdomen forsto og kunne identidisere seg med. Med alt opprøret og energien i musikken har en for første gang fått en ungdomsmusikk.

"Rockens død"

Mot slutten av 1950-tallet og i begynnelsen av 60-tallet skjer det mye som gjør at den ekte rock'n roll musikken holder på å dø ut. Elvis drar til militære og mister noe av gnisten, andre skaper skandaler, noen dør i ulykker og andre mister populariteten av andre grunner. Kreativiteten i sjangeren er på denne tiden på et lavmål. Salget går som en følge ned. Plateselskapene taper penger og må finne nye utveier. Metoden blir: Unge og pene mennesker som frontfigurer for en "snillere" rockemusikk. Energien og innlevinga ser ut til å være borte. Glatte studioopptak, der musikken er mindre viktig, kommer i stedet.
                                                                                                                            

England  (1960 - 1970)

Engelsk Beat

Frem til 1960-årene hadde ikke England bidratt stort til rockehistorien. De fleste engelske stjernene var billige kopier av amerikanske forbilde. Men i havnebyen Liverpool fikk en etterhvert innført en ny stil. Disse gruppene i Liverpool spilte rhytmn and blues, men etterhvert med engelske trekk. Resultatet ble en engelsk rhytmn and blues sjanger. Liverpool-gruppene laget i tillegg musikken sin selv, noe som var en sjeldenhet blant de amerikanske rockeheltene på denne tiden. Ettervert som musikken fikk utviklet seg fikk en det en kaller for engelsk beat, en blanding av rock’n roll, rhytmn and blues og nytt fra England.
Denne nye stilen var frisk og sprudlende, full av energi, med flerstemt sang og ren gitarlyd. Tidlig Beatles er et godt eksempel på hvordan denne engelske beaten var.
 

Engelsk Rhytm and Blues

Engelske r&b artister tok til seg de fleste stiltrekkene fra de svarte artistene. Syngestil, gitarteknikk og uttrykk var kopiert. Men likevel kan ikke en slik hvit r&b likestilles med originalen fra en svart og fattig amerikansk r&b artist. I engelsk r&b fikk en dermed mer uttrykk av misnøye med foreldre genrasjonen enn aggresjonen og opprøret i den amerikanske r&b. Slik ble den engelske r&b en slags videreføring av amerikansk rock’n roll.
The Rolling Stones og Eric Clapton er to kjente engelske artister som startet karrieren innen denne genren.

Beatles

beatlesThe Beatles (som vi ser på bildet til høyre) er nok den gruppen som har hatt størst innvirkning på rockehistorien. De startet som et tenåringsband med engelsk beat i høgt volum. Men de stoppet ikke der, for Beatles klarte og fornye seg gjennom hele karrieren. Beatles var nysgjerrige, fantasifulle og glade i å eksperimentere. De hentet materiale fra andre genrer (klassisk -, elektronisk - og indisk musikk), og satte dette sammen i nye sammenhenger. Slik lanserte de hele tiden nye ideer, og de fikk en fremstående rolle som inspiratorer for andre til å spille, komponere og eksperimentere.

I 1967 gidde The Beatles ut LP’en «Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band». Denne platen er blitt en milepel i rockehistorien. I lyd- og innspillingsteknikk var LP’en langt på veg en revolusjon, og med den eksperimentelle musikken til The Beatles var det ingen overraskelse da denne platen i 1992 ble kåret til den beste rockeplaten i historien.
Men etter 1967 kan en se en gradvis oppløsning av The Beatles, og selv om de fortsatt var meget populære, ble de til slutt oppløst i 1970.
 

                                                                                                                                                                                                      

Amerikansk rock frem mot hippieperioden  (1960 - 1970)

Good Times - Music

Hva skjedde så med rockemusikken i Amerika? Var virkelig den amerikanske rocken død? Dersom en her snakker om den energiske og rebelske opprørsmusikken, er svaret ja. Var melodiene underholdende og fremføringen bra, var det nok i et land med gode livsvilkår for showbusiness og god underholdning. Slik ble en ny stil underholdende rockemusikk utviklet.
Den første gruppen innen denne genren var Beach Boys. Musikken bygger på rock, men borte er altså opprøret og energien. Ut fra dette får en altså en slags «gladrock» med tekster som handler om sommer, ferie, surfing, jenter, biler og lignende.
 

Folk Rock

Bob Dylan, amerikansk visesanger og opphavsperson til flere kjente protestsanger og viser, var mannen bak denne nye stilen. Visene til Dylan ble snart sentral for den politisk engasjerte og radikale ungdommen. Det kan virke som om det som var igjen av opprør i de unge, ble samlet i protest mot Vietnamkrigen, musikalsk støttet av Dylan’s protestsanger.
Dylan begynte karrieren som ren visesanger, men i 1965 brukte Bob Dylan for første gang elektrisk instrument. Dette gidde musikken et hardere preg, og med dette var Folk Rock etablert som ny stil. Stilen var en blanding av rock, blues, country og arbeidssanger, som fungerte som viser med rockekomp.
                                                                                                                                                                                                 

Frem mot våre dager  (slutten av 1960-tallet og fremover)

Hippieperioden

Det som startet som en protestbevegelse mot Vietnamkrigen, utviklet seg også til å bli en protest mot det etablerte samfunnet, og i 1967/68 hadde det vokst til en stor folkebevegelse. Hippiene markerte sine holdninger med å «freake ut». De budde i kollektiv, måtte ha langt hår og eksotiske klær, meditasjon og bruk av narkotika var vanlig og de skulle være opptatt av Østens filosofi og religioner. Alt dette avspeilet seg i tekst og musikk. Slik ble musikken enda mer eksperimentell enn den eksperimentelle musikken som The Beatles hadde startet.
Høydepunktet for Hippiekulturen var Woodstock-festivalen i 1969, en gigantisk utendørskonsert med om lag en halv million tilskuere. Etter dette gikk Hippiekulturen gradvis i oppløsning, men den eksperimentelle Hippiemusikken åpnet veien for nye genrer som viste seg å være levedyktige.

Symfonisk rock

Denne stilen er et slags resultat av hippieperioden, hvor det eksperimentelle står i sentrum. Dette er en vanskelig sjanger å forklare på mange måter, siden det er det eksperimentelle som står i sentrum. Men sentralt er det at rockemusikken nå begynner å bli avansert. «Seriøse» musikere spilte ikke rock før, de spilte jazz. Men denne genren åpner nå for dyktige musikere også innen rocken.
De kjennetegnene denne stilen har er at det brukes mye lyd- og gitareffekter, synthesizere blir tatt i bruk, sangene har ofte lange improvisasjonsdeler, uvanlige taktarter brukes og andre musikkstiler blandes inn i musikken (alt fra klassisk og forskjellig folkemusikk til jazz).
Men denne stilens allsidighet har ført til at en har fått mange undergrupper. Klassisk/elektronisk rock (Pink Floyd), psykedelisk rock (the Doors) og progressiv rock (Genesis, Jehtro Tull) er de viktigste undergruppene (med de mest kjente gruppene i parentes).

Heavy/Hard rock

JimiOgså denne retningen er et slags resultat av hippieperioden. Det er nå det musikken virkelig blir røff. Vi får harde og tunge gitarer og rask, men tungt trommespill. Sangen kan være fra vanlig sang til skrikende eller hylende sang. Det hele gjennomføres med et meget høyt volum.
Led Zeppelin, Jimmy Hendrix (bildet), Deep Purple og Black Sabbath er av de første artistene innen denne genren. Fødselen til denne genren hadde mange likheter med den symfoniske rocken. Eksperimentering og lange improvisasjonsdeler var også vanlig her, men med et mye tyngre og hardere preg. Men etterhvert ble det mindre eksperimentering og improvisasjon, men musikken får ettervert også et enda hardere preg.
Utover på 80-tallet kommer en gruppe med navn Metallica som virkelig skulle sette fart på denne genren. Gjennom dem får vi også en ny sjanger, nemlig Heavy Metal. Vekk er eksperimentering og improvisasjon, tilbake er beinhard musikk. I kjølevannet av Metallica har vi på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet fått enda hardere rock. Det som kjennetegner denne stilen er vokalen. I stedet for å synge, så brøles nå tekstene.
Mange mener at det er hard rocken og heavy metal som er dagens rette rock, for det er her opprøret og det rebelske fortsatt er en del av musikken. For å si det på en annen måte så er det denne stilen som får dagens foreldre til å reagere, som deres foreldre reagerte når de hørte på Elvis eller Beatles.

Glamour rock

Denne retningen innen rocken har mest felles utenom det musikalske. En glam-rock konsert var ofte et multimedia show med film -, bilde -, lyd - og lyseffekter, som i tillegg til sminke og spesielle klær, nærmest laget teater av konsertene. Og mer enn noen gang var det satsingen på reklamekampanjer som skapte «stjernene». Det var på begynnelsen av 70-tallet denne genren kom for fullt.
Noen av de første artistene var David Bowie og Queen. David Bowie ga ut plater før 1970 uten å vekke særlig interesse og la om stilen til å være stjerne med store limousiner, glitter og stas. Media og reklame gjorde resten. På slutten av 70-tallet kommer et band som virkelig har blitt kjent gjennom sin bruk av sminke og andre glam-rock effekter, nemlig Kiss. De malte fjesene sine og hadde enorme sceneshow med lys og sprutende ild.
Musikalsk varierer denne musikken en del. Det kunne være fra en snillere og enklere utgave av hard rocken og til en slags stil som på mange måter er grunnlaget for dagens popmusikk, men som sagt så er det ikke musikken som er det mest fremtredende med glam-rock.
                                                                                                                                                                   

Dagens mangfold

Det begynte altså med bluesen. Så fikk vi el-gitar og rhytmn and blues. De hvite gjorde rhytmn and blues til rock’n roll. Så kom altså The Beatles og hippieperioden og åpnet helt nye dører for rocken. Med all eksperimenteringen på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet fikk vi mange nye retninger innen rocken. Disse forskjellige retningene har igjen utviklet seg videre, og resultatet har blitt dagens mangfold.
Utviklingen har ført til at det er vanskeligere å sette den forskjellige musikken under spesielle genrer. Dette kommer av at i dag blir musikkstilene blandet mye mer. Rock blir i dag blandet med nesten all mulig annen musikk. Klassisk, jazz, opera, folkemusikk, latinamerikansk musikk, reggae, indisk musikk, blues, disco, techno....., alt har blitt blandet inn i rockemusikken. Ut fra dette har vi fått nye navn, blant annet har uttrykket pop (populær musikk) blitt en ny stilretning. I utgangspunktet var det et navn på den mest populære musikken, men i dag har det også blitt en egen sjanger. Ikke nok med det, men rock blir også brukt i mange av de andre musikkstilene. Slik har altså rockemusikken i dag blitt en veldig stor sjanger, der det kan være vanskelig å vite hvilken type rock det er, ja faktisk kan det til tider være vanskelig å vite om en gruppe spiller rock, pop, disco eller hva det nå måtte være, for i musikken kan en høre deler av alle disse stilene.
Selv om vi i dag har fått et så stort mangfold, så er det selvfølgelig fortsatt mange artister som fortsatt spiller «ekte» rock. Spesielt innen hard rock og heavy metal genren spilles det fortsatt for det meste ren rock, men også her har det nå blitt vanligere å blande inn annen musikk. Ellers er det i dag vanlig å friske opp igjen gammel musikk. Slik har mange gamle rockelåter kommet ut i nye varianter.
Til slutt må det sies at innen rocken og musikk generelt er det ikke vanlig å tenke slik for musikere at nå skal vi starte en gruppe som skal spille musikk av en bestemt genre. Nei, det er genrene som følger og blir til av musikere, og ikke musikerne som følger og blir til av genrene.